Knall og fall

I morges hadde jeg årets første fall. Trøtt og grinete som jeg er på morgenen, krøket jeg med ned til skolen. Det små-snødde litt, og jeg synes at det var pent ute med det hvite teppet som atter en gang har bredd seg over Harstad. Da jeg var på tur til å krysse gata skjedde det. Hilde sklir noe inni granskauen på den bedragerske isen som har gjemt seg under snøen. Jeg ligger i luften og veiver med armene for å avverge et katastrofe-fall. På grunn av dette lander jeg først på én fot og vikler alt fra hofte og ned til lille-tåa, før jeg deiser nedi bakken med ræva. Nå er kneet mitt på en størrelse med en volleyball (overdrivelser må til), og jeg er sur. 

Har tilbrakt de siste dagene på Sandstrand siden mamma har vært her oppe. Den sunne linje har blitt brutt flere ganger på grunn av diverse bursdager og morsdag. Tante har lovt å lage salat til meg neste gang jeg kommer. Takk tante, takk! 

Snart skal jeg og Miriam i svømmehallen til tross for sterke smerter (liker å være dramatisk). Miriam skal trimme, jeg skal fjerne fettet. 

Ellers er det drama, drama, drama oppe i Harstad. Blir drittlei, har lyst til å melde meg ut av alt sammen. Men det er ikke så greit når man blir plassert mellom barken og veden om man vil eller ei. Som min kjære mamma sa nylig: "Du skal begynne å ta mer hensyn til deg selv Hilde, min datter."(ikke helt ordrett, men henviser til parantesen om overdrivelser) Og det er nettopp det jeg skal gjøre. Hvis jeg plutselig får lyst til å traske i skogen i 48 timer i strekk, så gjør jeg det. Hvis jeg vil tilbringe hele dagen stående foran steikovnen, så gjør jeg det. Og hvis jeg vil spise r. k. krem (<-- til ære for Hege og Camilla) resten av året, så gjør jeg det. 

Som den badenymfen jeg er, så kjenner jeg nå at vannet kaller på meg.

Punktum finale!